Livet i sirup

Jeg har hørt både at jeg er laget i sirup, og født i sirup. Det kan nok stemme i mange tilfeller, og jeg er ikke verdens beste på å være først bestandig. Men hvorfor skal det ha så mye å si? Det å være fri til sinns, og ha en hjerne som er lett og avspore, har nok ikke akkurat hjulpet på dette området. Men vi stresser mer og mer i dagens samfunn, så hva gjør vel da at en ikke helt passer inn i tidsplanjaget. Jeg må si at jeg har mange forskjellige hatter, og vet godt når tempoet må opp på ulike oppgaver. Dette gjør at noen opplever en pliktoppfyllende person som gjør det som må til, mens andre opplever en latsekk uten begrep på klokka. Men det kan jeg leve med, fordi livet i sirup er så gøy. Jeg har alltid tid til å både se og reflektere over livets lange vei. Jeg har blitt mer og mer analytisk og en filosof som tenker det ikke andre tenker. Ett eksempel er at mange sier at Trøndere er trege. Vi er jo ikke trege, bare se på Northug. Han beholder roen til han må, og setter ikke inn hurtiggiret før oppløpet. Det at vi er trege, handler bare på folk som ser. Kommer du fra en plass der alle holder et høyt tempo, vil en som ikke følger dette føles som treg. Selv om den personen i ett annet miljø kan virke som han er effektiviteten selv. Og det er her jeg føler jeg kommer inn i det store bilde. Jeg er ikke treg, jeg er bare i en annen temposone noen ganger. Jeg er en veldig ærekjær person, og har så å si aldri sykedager, stiller bestandig opp, og gjør alltid mine oppgaver til rett tid. Så hvorfor oppleves jeg da som en latsekk og tregost? Jeg er kanskje født i et annet land? Type "drømmeland" der tidssonen er dagtid på natta, og tempoet justeres slik at det passer alle. Men slikt land fins ikke. Så jeg må nok bare nok bare drømme videre, og informere om at jeg kommer når jeg kommer, drar når jeg drar, jobber fort når det trengs, og sparer energi når jeg må. Lurer du på noe, ikke ring om morgenen, men heller på kveldstid.    

Tålmodighet

"Thumbs up"

Definisjonen av tålmodighet har mange forklaringer, men jeg fant en som passet bra i disse tider:
tålmodig

adj. tålmodig ( a2) [tɔlˈmuːdɪ] som rolig finner seg i noe; som rolig venter

en tålmodig person

subst. m entall tålmodighet [tɔl'muːdɪheːt] det å være tålmodig.


Med disse ord, kan du sikkert lese at jeg fremdeles venter på en avreisedato. Det er en stund siden jeg skulle ha reist, men tålmodigheten min er enda ikke helt oppbrukt. Jeg skal jo tross alt få ut å oppleve det store utland! Det blir på en måte min siste mulighet "one shot opportunity" før jeg må begynne å tenke voksentanker. Drømmen har vært der lenge, og det sies at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Så da får vi bare håpe at det stemmer.

Tålmodihet er forresten en veldig pussig egenskap. Det føles som å ha en brannvegg forran seg, som spærrer for alt og alle tanker som bryter man ned. I stede hjelper den med å holde deg på "god" siden, som innebærer  ro, energi, og glede. Hvor høy denne brannveggen er, er avhengi av hvor mange klosser den er bygget av. Har du gradvis bygget den over lengre tid, tar det lengre tid før den brytes ned. Men selv for den mest erfarne "byggmester", trengs det vakter og vaktmestre som holder et øye med muren. Både for uvedkommende og vedlikedhold. Disse er venner og bekjente man har irundt seg, som sitter oppe på muren som vise orakler. Det nedbrytende skyr de vise, å trekker seg unna muren. Dette gjør at tålmodigheten ikke brytes ned like fort. Men de formerer seg og kommer fort tilbake hvis ikke du bruker oraklene rett.
Så med disse tankene, og forhåpenligvis mange fine bilder i hode hos deg, må jeg få takke de i rundt meg som passer på "tålmodighetsmuren min"

Håper det var til nytte, og tenk på dette neste gang du kjenner at muren brytes ned.

Bygdeungdomslaget

Nord-Trøndelag Bygdeungdomslag(NTBU) er vel det som kan sies som "mitt hjertebarn". Organisasjonen har gjennom min ungdomstid, gitt meg masse av erfaring og mye glede. 
Nord-Trøndelag Bygdeungdomslag, hadde for noen helger siden sitt årlige årsmøte og årsfest. Dette ble gjort med høy kvalitet, og mye gode diskusjoner. Fremgangen NTBU har opplevd de siste årene, og med et Landsstevne rett om hjørne i 2013, ser fremtiden for Nord-Trøndersk Bygdeungdom lys ut.
Her er noen bilder i fra helgen, som viser engasjert ungdom.

Årsmøtesalen med representanter fra ulike lokallag i fylke

Vinner av årets fest: Frosta BU

Idemyldring for kommende Landsstevne

Mange tanker og ønsker skal frem

Årets talerstol ble flittig brukt

Prisutdeling hører med i NTBU stil

Samlet tropp, og grasrota i NTBU

Prisutdelerne

Den ferske lederen for NTBU fikk pris

Pris for årets NTBU`er, en høyt hengende pris

Den avtroppede lederen fikk velfortjent pris

Historier hører med

Storm igjen

I vinter har stormguden virkelig vist seg frem, noe som gjør det interesant å bo så nære sjøen. Store bølger, stærke vindkast, og en blidspent kar som elsker ekstremvær. Det har seg slik, at det er ingen som husker finværsdagen i juni i 98. Men når det gjelder styggvær, husker vi alle på rams. Nyttårsstormen 91/92, flommen på østlandet i 95, Gudrun, Hårek og Inga herjet landet i 95, og en go del på 2000tallet. Som kommende stormfotograf (hvis det er noe som heter det), så trengs det litt trening. Typisk har de beste stormene denne vintern kommet på nattestid, men en litt mindre en har jeg klart å fange på minnebrikken.
Og her er resultatet. 

 Alle bildene er tatt i fra hagen hjemme, med kort vei til dusj etter kalde, overaskende bølger.

Marsimartnan

Tradisjon tro, var det fakkelnatt i Levangers gater i forbindelse med årets Marsimartna. Tusenvis av fakler var tent for å vandre i tog de til de sene nattetimer. Det var også i år mange "tablå" (aktører langs løypen) å beskue, og de varierte fra sang til utlodding, og skiløpere. Her er et knippe bilder, med noen av de mange aktørene som gjør fakkelnatta så spesiell.

Forberedelser

Som alle store oppdagere må forberedelser gjøres. Da er det greit å ha en del venner som stiller opp. Som sakt skal jeg til en ranch med hester som en av fremkomstmiddel, og da er det greit å vite hvordan en hest ser ut. Heldigvis finnes det råd for en uerfaren bygdegutt, og en leksjon Hest ble avtalt. Den valgte hesten Pixi (en Amerikansk Paint uten hvite prikker), og en dyktig instruktør (Marita Alfsen), hadde antagligvis noen tanker med synet av en nervøs person, som hadde møtt opp til sin første ridetime. Smilet jeg ble møtt med, gjorde sitt til at jeg fikk senket skuldrene litt, og føle på at jeg faktisk kunne beherske situasjonen. Etter litt pepptalk, hentet vi hesten fra beite, og gjorde den klar til å ri. Litt børsting måtte til før vi satte på en western sal, som så mye mer "macho" ut for min sin del. (Eneste jeg hadde i hode, var oslo horseshow.. Så å få prøve en Westernsal var for min sin del, litt mer mandig) Så var det klart for dagens store happening. Etter å ha sett på noen runder, og få høre hvordan det hele fungerte, var det min tur til å bestige hesten. Marita forklarte så godt hun kunne, mens jeg fulgte med, mellom hjerteslagene som dunket over maxpuls. Oppe på hesten var utsikten upåklagelig, og det gjensto bare å finne lavgiret. Det ble etterhvert funnet, og det første "skikkelige" rideturen var igang. Innføring i skritt og trav ble etterhvert gjennomført og bestått. Da pulsen endelig kom ned i rolig jogg, begynte kroppen å få med seg at jeg ridde hest. Med tendenser til krampe i lår, en stor smilende munn, var dette en opplevelse jeg anbefaler alle! Vi rundet av etter x-antall runder på området, og det første rideturen var herved gjennomført. En takk må rettes til Marita og Pixi, for en tolmod utover det vanlige.

En liten oppdatering

Som sakt er dette en nettside som i all hovedsak skal dekke min tur til det store utland. Jeg har lenge hatt en drøm om å ha en lengre tur til det store utland. Jeg har gjennom venner blitt anbefalt IAEA som er en organisasjon som driver med agriculture, og har spesialisert utveksling av såkalte "trainee" til ulike gårder verden over. Dette ble etterhvert så fristene, at en tur endelig ble avtalt. Etter mye tips og råd ble Australia valgt denne gang, i håp om å se en annen del av verden, både på klimasiden og ekvatorsiden. Som sakt er det IAEA som fikser og avtaler alt, og for meg er det bare å skrive under papir. De startet en prosess som innebar å årdne visum og gård. Etter lengre tids leting av plass til en ydmyk inntrønder, ble søket etter hvert avsluttet uten hell. For mange hadde ønsket Australia før meg, at mange av de aktuelle gårdene var opptatt. Etter med en del mailskriving og noen telefoner, ble jeg og Clare (min kontakt i IAEA) enige om at Canada kanskje kunne være et bedre land å prøve lykken i. Å det viste seg å stemme. Jeg har nå endelig fått tildelt en familie å være hos i Nanton, Alberta, Canada. De driver en ranch, på 7200 acres, 350 storfe, og 8 hester.
Det eneste som nå mangler for å få realisert en drøm er visum. Visumet var i utgangspunktet ferdi godkjent, men det var riktig nok til Australia. Noe som hadde hvert problematisk ved ankomt til Canada. Så akkurat nå er det ikke noe annet å gjøre en å vente, og håpe på en snarlig godkjenning.

Nå er det en del som allerede har fått med seg dette, og vet at i utgangspunkte skulle reisen finne sted fra Januar og 6mnd frem i tid. Nå er det blitt gjort noen endringer i planen, og for de som lurer på om hvordan reiseplanen min er, så reiser jeg plutselig, og kommer tilbake igjen 1.aug.